Skrevet av Arild E. Kaggestad‍

Norsk ishockey har de siste årene gjort langt mer enn å spille kamper. Klubber og spillere har gått i bresjen for samfunnssaker, markert Pride, støttet Mental Helse, samlet inn penger og tatt imot ukrainske flyktninger med åpne armer og bidratt til en rekke gode formål lokalt og nasjonalt.

Spillere stiller opp for barn og unge, besøker skoler, sykehus og arrangementer uten å forvente overskrifter eller applaus. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det aldri er nok.

Etter den historiske VM-bronsemedaljen fikk norsk ishockey endelig den oppmerksomheten sporten har lengtet etter i mange år. For en gangs skyld handlet overskriftene om prestasjoner, stolthet og et landslag som overrasket hele hockeyverdenen.

Så kommer én overgang og et par klønete uttalelser, og plutselig er det dette som igjen skal definere norsk ishockey.

Henrik Haukelands valg om å spille i Russland har skapt sterke reaksjoner - med god grunn. Jeg synes selv valget er skuffende. Han er også utestengt fra landslaget, og det viser at norsk ishockey har tatt konsekvenser av situasjonen.

Men skal virkelig hele sporten dømmes på grunn av dette?

Å fortsette å «straffe», ignorere og nedprioritere norsk ishockey på grunn av handlingene eller uttalelsene til noen få personer rammer ikke først og fremst eliten. Det rammer barna, ungdommen og bredden. Det er de som mister muligheter dersom sponsorer trekker seg, politikere nedprioriterer sporten og utviklingen stopper opp.

Det er også verdt å stille et spørsmål: Hvorfor er takhøyden så mye lavere for ishockey enn for andre idretter?

Vi ser jevnlig etisk og moralsk problematiske valg i andre idretter. Klubber og utøvere mottar penger fra kontroversielle eiere, konkurrerer i omdiskuterte regimer eller tar valg mange reagerer på. Likevel blir sjelden hele idretten stemplet som usunn eller umoralsk av den grunn. I hockeyen virker det ofte som om enkeltpersoners handlinger blir brukt som bevis på at hele kulturen er problemet.

Det er verken rettferdig eller konstruktivt.

Hvis vi mener alvor med at idrett er viktig for folkehelse, inkludering og fellesskap, må vi også klare å skille mellom enkeltpersoners handlinger og verdien av en hel idrett. Norsk ishockey består av tusenvis av barn, ungdommer, frivillige, trenere og foreldre som hver eneste uke skaper aktivitet, mestring og tilhørighet.

De fortjener ikke å bli dratt ned i søla fordi noen få har gjort eller sagt noe de fleste i hockeymiljøet selv ikke støtter.

Kritiser gjerne enkeltpersoner når det er nødvendig. Men ikke la det gå utover en hel idrett som i årevis har forsøkt å være en positiv samfunnsaktør. Det vil i så fall være barna og bredden som betaler den høyeste prisen, ikke de som skapte overskriftene.