Foto: Bjørn-Christian Roksvåg, nitten.no

VG-journalist Vegard Aulstad fra Lillehammer skrev et innlegg på Facebook i anledning barndomskompis og skolekameraten Alexander Reichenbergs bortgang. Vi gjengir teksten med tillatelse her:

Alle som forsvinner etterlater seg et tomrom. Men få setter så dype spor og blir husket slik som Alexander Reichenberg.

For de fleste var han hockey-supertalentet med svært sjeldne evner. Uvanlig begavet allerede som tenåring. Ikke bare i ishockey, men i all idrett han forsøkte. Du får noen sånne i hver generasjon. Som håndterer baller/pucker/køller og racketer som om det var verdens letteste sak. Han ville alltid spille. Og jeg var takknemlig da han kom forbi gaten vår som barn. For vi slapp å bli ropt inn til middag siden besøket insisterte på bare én kamp til.

For ham var sport naturligvis langt lettere enn skolearbeid. Du valgte Alexander først på laget ditt i gymmen, ikke til gruppearbeidet i samfunnsfagen. At han debuterte tidlig på A-laget til Lillehammer var nærmest en selvfølge. Hver gang det dukker opp sånne talenter i en idrettsklubb så går jungeltelegrafen. De blir et slags fremtidshåp for en hel klubb, og mange vil være med å følge veien, utviklingen. Vi så for oss at han kunne nå langt. Veldig langt. Hvert fall utenfor landegrensene. Sverige?

Vi visste jo han ønsket det selv. Han er jo halvt gul og blå. Men at det skulle bli nettopp de fargene, i Storhamar(!), smertet jo mange. Det man forsto var at Alexander fulgte drømmen om å bli best. Og til landslagsspill, tsjekkisk og svensk toppserie førte det ham. For en fantastisk hockeyspiller han ble. En sånn man blir lykkelig av å se på isen. Stolt, om man holder med Lillehammer. Som han selvsagt vendte tilbake til. Han var jo også rød.

Han var på ingen måte redd for å ta de upopulære valgene i livet. Nummer 61 har alltid levd litt på grensen. Helt fra han kjøpte to colaflasker i stedet for én - i brusautomaten bortenfor Smestad ungdomsskole, i friminuttene. Han skulle alltid dra den litt lenger enn oss andre. Slik ble han unik.

Det blir umulig å glemme det smittende humøret til gutten som alltid hadde en kjapp replikk på lur. Utallige kvelder ble fylt med latter. Enkelte dager og netter var utelukkende morsomme fordi Alexander hadde et vel så stort talent for å være midtpunktet i sosiale lag, som på hockeybanen. Derfor ville mange ha en bit av «Reichen-showet». Du var garantert en gøyal kveld, om han var med. Enkelte artister trenger ikke scener for å opptre. Invitasjonene var mange, fra flere byer: - «Er det ikke mulig å ta en kveld fri fra hockeyen?» Fri tok han seg, og det er på mange måter veldig lett å forstå. Vi er bare mennesker. Vi er ikke maskiner.

Alex fikk mange fans, ikke bare på hockeytribuner, men rundt omkring. Han var snill med absolutt alle.

Som alle andre møtte Alexander også motgang i livet. Det litt spesielle med ham var hvordan han maktet å reise seg igjen, tross nedturene som kom. Denne gangen kommer han ikke tilbake. Og det er bare forferdelig trist.

Scoring i VM. Scoring i Hockey Classic foran mange tusen. Den aller største applausen i Håkons Hall. Dit skulle han igjen - for all star game mot NHL-profiler. Den drømmedagen ble han frarøvet. Den siste droppen er vunnet. Det siste jubelbrølet er hørt.

Nå kunne vi laget en isflate om vi hadde samlet tårene folk har felt for deg de siste to døgnene.

Farvel, kompis. Takk for minnene. Håper du hviler deg nå.

Drakten din skal i taket. I hall og i stuer. Av veldig mange grunner. Mest av alt som en viktig påminner. Du blir ikke glemt.